Men det bildet jeg skal analysere nå heter "Solen" og mange har kansje sett det henge på Oslo Rådhus."Solen" vil jeg først og fremst si er ikke et typisk Munch bilde. Munch var optatt av å skildre følelser som kjærlighet, angst og ensomhet og mange av bildene hans vil jeg si er ganske dystre. Når han fikk inspirasjon til dette bildet derimot måtte Munch ha hatt en god dag fordi det er nemlig fargerikt muntert og lyst bilde. Jeg må bare si at det finnes flere varisajsoner av dette bildet men jeg har valgt å analysere dette, som er det mest kjente og det fineste av dem (syns jeg, da selfølgelig).
Siden læreren vår vil at vi skal analysere bildet etter Roland Barthes modellen så vil første del av anlysen gå ut på det denotative, altså det som er konkret og man kan se i bildet. Den andre delen vil bli konnotativ, altså det jeg selv tenker eller hvordan jeg personlig syns det er logisk å tolke bildet. Altså, bildet er av en solnedgang, eller soloppgang, ute ved havet som Munch har stilisert. Generelt et noe naturtro bilde, egentlig. Vist man begynner med lyset, så er det veldig sterkt, akkurat som om man skulle peke et kamera rett på solen for å ta bilder. Solen ligger i forsvinningspunktet og strålene flærrer utover. Dette blir med å skape en viss dybdeffekt i tilegg til å sentrere bildet og gjøre det litt statisk og stillestående. Dette med dybde definerer overlappingen med steinene foran vannet. Munch har også satt inn små skjær ute i havet for å skape et størrelseforhold. Skygge er også markert tydelig på baksiden av steinene. Fargene som er brukt i bildet er mest lyseblå himmel, grønt gress og gul/hvit sol. Det er også lagt noen mørkeblå og røde striper langs solstrålene. Det er dette jeg syns løser litt opp på den midtstilte og statiske komposisjonen og man ser en slags skytende effekt.
Så for meg personlig er fremkaller disse bildene en følelse av håp og lykke. "Solen" er et verk som man kan se på og kjenne solvarme og måkeskrik. Litt nostalgisk førsteintrykk, men det er rett og slett slik bildet virker på meg. Det merkelige er at bildet blir aldri definert som soloppgang eller solnedgang, men jeg automatisk legger det i kategorien solnedgang. Dette er kansje fordi jeg selv bor ved havet og har automatisk forbinder solnedgang med hav og sommer. Kompsosisjonen er utnyttet til å gjøre solen til midtpunktet. Solen står i midten av horisonten i forsviningspunktet og strekker seg ut gjennom hele bildet. Solen kan også være et symbol. Sol er som regel noe folk forbinder med varme, liv, sommer og blomstring. Den kan selfølgelig symbolisere alt dette, men noe jeg direkte forbinder med solen er tid. Det at solen går ned er et symbol på tid som er gått og passert og tid som for evig er blitt borte. Egentlig tror jeg at Munch ville formidle det gode i livet som forsvinner i mørke etter en natts søvn. Det er nesten som etter å ha hatt en fin sommerdag. Når du legger deg tenker man kansje ikke over at denne dagen som nå har gått er ferdig og kommer aldri til å være igjen. Så for meg er Edvard Munchs maleri et lyst og vakkert bilde, samtidig med noe pessemistisk baktanke.
Men det er jo mange forskjellige måter å tolke det på. Noen vil kansje tenke på det mer som et nostalgisk maleri, et minne fra barndommen kansje, mens andre vil se på det som et symbol for lys og varme, håp og glede. Som sagt er bilde fra 1912. I de tidligere årene hadde Munch vert gjennom store sykehusopphold, endeløse terapisesjoner og til og med elektrosjokk for å bli kvitt derpresjoner og nervøse tanker. Etter dette begynte han å bli bedre og verkene hans ble faktisk mindre dystre. Solen er da kansje et symbol på nyfunnet helse og glede i livet. Uansett, jeg vil si at Solen er et vakkert og veldig gjennomtenkt maleri.
Laila
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar